Konsekvensene

«Kom deg ut,» sa han stille.

Ikke sint.

Bare tom.

Jeg prøvde å forklare.

Men det fantes ingenting igjen å redde.

Han dro noen dager senere.

Alene.

Til et liv uten meg.

Nå sitter jeg alene i huset som en gang var vårt.

Sønnen min ringer fortsatt.

Han kaller meg mamma.

Men mannen min… spør aldri etter meg.

Og jeg vet hvorfor.

Denne ensomheten er ikke noe som skjedde med meg.

Det er noe jeg selv skapte.

Hva ville du gjort i min situasjon – kjempet for å bli tilgitt, eller akseptert konsekvensene? Fortell meg hva du mener.